Bjørnstjerne Bjørson

Bjørnstjerne Bjørnson ble født inn på gården Bjørgan, nord i Tynset i 1832. Faren var prest i området, men ble tidlig i Bjørnstjernes liv flyttet til Romsdalen, og Bjørnson fikk det meste av oppveksten sin der som en følge av dette. Bjørnson var aldri noe særlig fan av skolen. Han foretrakk å lese bøker fremfor å gjøre leksene og skrev dikt fra elleveårsalderen. Man kunne tidlig skjønne at det skulle bli forfatter av denne gutten. 17 år gammel ble han sendt til Heltbergs studentfabrikk i Christiania for å avlegge eksamen og studere ved universitetet. Det var her han møtte Vinje, Ibsen og Lie; to av de han senere slo seg sammen med og dannet de 4 store, sammen med Kielland. Bjørnson skrev sin første avisartikkel om februarrevolusjonen i Frankrike i 1848, og fortsatte som journalist etter fullført eksamen i 1852. Han skrev litteratur og teateranmeldelser og kjempet for en fornorskning av scenekulturen.

I 1857 publiserte Bjørnson Synnøve Solbakken, den første av en serie bonderomaner. Verket ble fulgt Arne, En glad gutt og Fiskerjenten i løpet av en periode på ti år. Disse bonderomanene var viktig for Bjørnsons gjennombrudd både nasjonalt og internasjonalt og satte dype spor i norske folks selvbvissthet.

Fra 1874 til 1876 var Bjørnson på utenlandstur, blant annet for å få inspirasjon og finne tilbake sin skaperevne. Han relanserte sin rolle som dramatiker i 1875 med utgivelsen av En fallit, et banebrytende, samfunnskritisk drama. Han slo seg videre ned på sin eiendom Aulestad i Gaustad og ga ut flere samfunnkritiske og realistiske sosialdrama i de videre årene. Han mottok nobelprisen i litteratur i 1903 og døde 26. april 1910 i Paris. Han døde som «landsfaderen» i øynene på det norske folk.

Bjørnsons politiske karriere og engasjement var stor. Han reiste rundt i Norges land og talte med brennende engasjement og ivrige taler. Språkstriden, skandinavismen og demokratiske var blant annet noen av sakene han brant veldig for. Han var "Knudsen-orientert" i språkdebatten og var enig med de som mente det var forferdelig med et bondespråk som offisielt skriftspråk. Politisk sett var han meget venstreorientert og kjempet innbitt mot høyresiden og teologer.